Haribo Lakrispingvin med Sitron

Haribo Pingvin med pyntejordbær

Var det noen som sa smågodt formet som en pingvin?

Jeg er så uendelig svak for emballasje. Spesielt hvis den glitrer, har fine farger eller er god å ta på. Som f.eks. en litt taktil treeske, eller at den har prikker av velour eller tilsvarende tjafs. Ikke minst er jeg vel så svak for utformingen på godteriet! Sånn som denne smågodten av lakris som er formet som en pingvin!

Jeg gir meg ende over! (På samme smågodtjakt fant jeg også smågodt formet som dinosaurer! Både stegosaurus, brontosaurus (apatosaurus) og tyrannosaurus (selvfølgelig, den mest poppise og tør jeg si oversolgte dinosauren, men det er en sak for en annen gang)). EDIT: Herre min hatt! Jeg glemte at jeg også fant smågodt formet som REKER, shit. De var ikke sånn fantastiske, men bare konseptet har gjort meg lykkelig i dagesvis etterpå.

UANSETT, lettkjøpt som jeg er for billige og skitne salgstriks måtte jeg selvfølgelig ta med meg disse nusselige lakris og sitronpingvinene. 

Og det var i det store og hele ikke så dumt. Jeg skal være helt åpen og ærlig og innrømme at jeg stadig kjøper ting som ikke akkurat har livets rett – på det basale grunnlag av markedsføring eller generell sjarm. Jeg har for eksempel en stor trang til å kjøpe sånn WC-Duck toalettvask fordi den anden kvakker så sympatisk og sjarmerende i den for øvrig tragisk dårlige reklamen. Nå har jeg heldigvis ikke lineær TV lenger og blir derfor forskånet fra det meste av disse tåpelige innfallene.

Likevel er jeg jo ikke klinisk blind, så når jeg blir møtt av denne lille krabaten da vi skulle plukke med oss noe søtsaker til LAN - ja, da var det ingenting jeg kunne gjøre. Annet enn å ta dem med på LAN, så klart.

Hvordan de ser ut:

Ok, trenger jeg å si det? Er lakris formet som en PINGVIN, svart og hvit på magen. 

Hvordan man skal spise dem:

Bit for bit, prøv gjerne lakrisen for seg, og så ta en bit sammen med sitronmagen.

Smaksnotater:

Den svarte delen av pingvinen smaker lakris og den hvite bollemagen smaker sitron. Den svarte delen begynner salt i smaken, har noe overflatebehandling som gjør den glatt, nærmest oljet på tungen. Det er mye lakrissmak, og litt lett salmiakk kanskje? Den er hvert fall både søt og litt salt. Setter seg helt sykt godt i tennene, det er nesten ikke gøy en gang. Selv jeg som faktisk LIKER at ting setter seg litt i tennene - fordi da varer det lenger - synes selv jeg at disse pingvinene nesten blir for klengete.

Sitronsmaken er faktisk veldig autentisk, og er nesten litt sjokkerende i seg selv, det smaker liksom ikke sitronGODTERI, det smaker sitron! Kombinasjonen av sitron og lakris er udødeliggjort mange ganger, og er en fulltreffer også her. Det er herlig med den salte, stramme og veldig søte lakrisen i kombinasjon med den friske, fruktige og syrlige sitronen. Smatt smatt! Ettersmaken sitter i lenge. Kan anbefales!

Karakter:

9/10

God helg!

PS. Jeg kjøpte disse i løsvekt på Europris sammen med smågodtet, men de skal også finnes på egen pose ute i den store verden.

PPS: Beklager at jeg bare har ETT bilde, men jeg spiste alle sammen :c

Supersalte Skaller

I helgen vasket jeg oppgangen og trappene, det var skikkelig skittent, så på kanskje femten trinn og to avsatser byttet jeg vann en fem-seks ganger. Ikke ser det rent ut heller. Forbaskede stengulv. Her skrubber man så svetten siler og alt ser vakkert og svart ut (som nypolert lakris) helt til vannet fordamper og den innslitte gråfargen returnerer. Ser knapt forskjellen. Det er bittert.

Hvordan de ser ut:
Svarte flate hodeskaller dekket av sukker med en bitteliten påskrift av "Bubs" (produsentnavnet) i pannen.

Hvordan man skal spise dem:
Bit for bit eller hele på en gang, kan suges eller tygges, god med et glass vann!

Smaksnotater:
Lukter nesten ingenting. Veldig seig og glatt - smaker ikke så veldig heller mye når sukkeret er av. Men er god og varmer i munnen. De søte tonene spiller pent på salmiakken og smaksopplevelsen er mild og dempet. Ikke noen overveldende opplevelse, men helt ok. Nå ligger det noen på armen min og snakker dansk. Så nå må jeg nesten gå.

Karakter:
5/10

Salte Blekkspruter

Jeg er svært fan av den Salte Blekkspruten sine fargerike søskenbarn, Sure Blekkspruter - de har i tillegg fine farger og kiler på tungen fordi de er så syrlige. Tidligere synes jeg disse lignet så mye på spøkelsene fra Pacman, men nå har de blitt mer blekksprutaktige - og fått et skjevt smil i tillegg!

Med et skjeeeevt smiiiil!

Hvordan de ser ut:
Beige spøkelse/blekksprut/manet med svært korte tentakler rullet i sukker og har et lurt smil og den ørlille påskriften "Bubs" (som er produsenten).

Hvordan man skal spise dem:
En blekksprut skal nytes i mange biter, antagelig fem eller seks - og hver bit skal tygges og elskes før man tar neste bit. Mmm

Smaksnotater:
Lukter absolutt ingenting! Merkelig. Dette burde gjøre enhver litt skeptisk! Første bud er jo å lukte på lakrisen.

Den første biten er så salt på mine tørre lepper at det svir, den er faktisk litt sur også, men det er godt. Smaker dog ikke så mye utover følelsen av svie og syrlighet. Andre bit er seig og myk, setter seg i tennene - smaker rikt av lakris - brer seg som et teppe utover ganen og sprer lakrisvarme i hver krok på bare en liiiiten bit! Fantastisk. En smaksbombe. Konsistensen er myk og litt seig og som en fusjon mellom gelé og skum. Nydelig. Jeg er veldig svak for disse. Anbefales virkelig. (Også det søte lille smilet daaa!)

Karakter:
9/10

Krokodiller

Temaet til dette innlegget er nokså kontroversielt -  jeg skal ta opp diskusjonen om krokodiller, og om det egentlig er en forskjell mellom den oransje, og den svarte krokodillen.

RWHAA! JEI ER SCHEmpe skumel!

Dere kan for eksempel lese denne artikkelen og se om dere blir klokere på det. Min lillebror smakte forskjell på en blindtest, og sverger fremdeles til at den oransje krokodillen er litt syrligere enn den svarte, men noe håndfast bevis på dette har jeg ikke. Personlig kom jeg til den samme konklusjonen, men vet ikke om det er øynene som spiser og etter instinkt hevder at den oransje er mer syrlig bare på grunn av fargen.

Jeg tror jeg bestandig har foretrukket den oransje, men jeg har ingen god grunn til det.

Hvordan de ser ut:
Krokodillegodteri i to farger. En svart med hvit mage, og en oransje med hvit mage. Kan kjøpes i løsvekt som smågodt eller i poser som det står "Lutti Crocodiller" på. (Er det en slags dansk? Crocodiller er uansett morsomt å si på lekedansk. Haha. Croughodielleeh!) Posen er blå med grønn og gul tekst på.

Hvordan man skal spise dem:
Kan suges glatte og sleipe eller tygges med det samme. Det beste smaksutbyttet synes jeg definitivt inntreffer etter at krokodillen er varmet opp i munnen først - for så å tygges.

Smaksnotater:
Posen lukter krokodiller (ikke typen med tenner og ånde) men søte, syntetiske, kvalmende krokodiller fra min barndom. Lukter egentlig ganske fantastisk. Når kommer krokodilleparfymen?

Dette er, som dere kanskje allerede er klar over - ikke lakris. Det er bare svart godteri, men jeg synes likevel at det måtte nevnes her, i tilfelle noen var i tvil. Smaken er syntetisk solbær(?) og syntetisk drue, altså syrlig og søt og fruktig. De hvite magene smaker mildere og litt søtere og er litt mer skumaktig i konsistensen. Dette er som sagt ikke lakris, men det er godt likevel ;) Nam nam

Karakter:
7/10

Lakrisfisker

Disse enkle svarte fiskene finnes ikke alle steder, men er man heldig - ligger de kanskje og spreller i en smågodtdisk nær deg. De minner litt om rosa fisk i konsistensen, men smaker altså lakris! Ja, også er de en del seigere da.

Jeg tok disse med meg på kino, så fikk altså smake på dem i mørket. Det er hyggelig. Man blir litt mindre forutinntatt av å spise ting man ikke vet hva er.

I går fikk jeg hentet vårt nye kjøleskap! WHIII!! Så nå står det og kjøler seg ned fram til jeg kan schtappe masse ting inni, det blir bra. Disse fiskene er også veldig gode kalde - gjerne med et glass iskald melk. Jeg synes den grønne melken (ekstra lett melk) er best både på müsli og til å drikke, mens gubben foretrekker rosa melk til müsli og grønn melk til å drikke. Noen andre som kaller melken etter farge? Jeg trodde det var helt normalt.

Men ja - Lakrisfisk! Malacofisk, "Salt Sild" eller Saltlakrisfisk, jeg vet neimen hva disse skal kalles her, du får velge litt selv.

Hvordan de ser ut:
Svarte, slanke fisker - uten sukker på. Matte i fargen. Det står Malaco på dem, og i smågodtdisken heter de "Salt Sild".

Hvordan man skal spise dem:
En og en av gangen, tygges godt og lenge så saltsmaken får utviklet seg. Pirkes så ut av tennene i de neste fjorten timene.

Smaksnotater:
Førsteinntrykket er gammelt. Ja, de smaker faktisk gammelt. Men så - etter en kort stund, kommer smaken frem som en eksplosjon av Tyrkisk Peberlignende smak. Fantastisk. Den så jeg ikke komme! Disse er litt mindre seige en Salt Sild, men setter seg likedan i tennene (det vil si - konsekvent). Lukter lakris, og svakt søtt. Den passe tørrharde overflaten er en fin kontrast til den seige og myke konsistensen innvendig. Disse var en gledelig overraskelse.


Karakter:
8/10

K-Merke

De finnes i smågodtdisken og er rare med en K på.

Men hva den K-en står for, nei det vet jeg sannelig ikke. Ikke er det lett å finne ut heller.

"Salt lakris extreme! Ingenting for mørkeredde nybegynnere; men en liten bit av himmelen for lakriselskere" som Candy King så ydmykt beskriver den. Riktignok fullstendig uten noen slags forklaring på hva K står for. Kanskje fordi det er så opplagt? ... synes du det er opplagt?

Kanskje det står for "King" i Candy King? ... Nei, jeg tror ikke det. De er jo tross alt laget i utlandet.

Perfetti Van Melle - som lager K-merke (og masse annet godteri! Som mentos, Frisk, Chupa Chups, Meller, etc. -- Disse laget også episke Lange Jan som jeg ikke tror er mulig å få tak i lenger. Og har en ekstremt psykedelisk hjemmeside) tilbyr heller ingen forklaring for denne mysteriske K-en.

En annen teori er at det kanskje kommer av den nederlandske godteriprodusenten Klene - som er del av Perfetti Van Melle. Så langt den mest sannsynlige. Hvis ikke det bare står for Knarkemerke. Det er jo ikke umulig hvert fall. Hvis de ikke vil si det kan vi like godt finne på vår egen betydning.

Dumminger.

Men men. Kjør Kosemerke, Klinemerke, Kakemerke, Kaosmerke, Kyllingmerke, Kruttmerke, Kransekakemerke -- anmeldelse!

Hvordan de ser ut:
Avlange lakrisbiter som er rektangulære men avrundet. Jeg vet ikke hva man skal kalle den fasongen - så la bildene snakke for seg. De er svarte, har en K på og er strødd med sukker.

Hvordan man skal spise dem:
Skal slikkes rene for sukker og så suges til de er varme nok til å tygges, fordi de er (selv når de er ferske) litt harde.

Smaksnotater:
De K-merkene jeg endte opp med denne gangen... Var veldig. Veldig veldig harde. Første slikk smaker gammelt skap. Smaker gammel, flaket, søt lakk i en skuff med gamle sirupsflekker. Salt og salmiak svir på tørre lepper og kjennes varmt på tungen.

Dette K-merket er STEINGAMMELT, med andre ord er den hard. Har jeg nevnt at den er hard?!

Kjennes litt seig og klissete mot tennene. Og når jeg først tar en bit, spres en rik og fyldig saltlakrissmak med mye sødme. På tungespissen smaker den ganske likt IFA. Dette er egentlig en søt lakris. Det er ikke feil, men det er da ikke saltsmak inni, bare i strøet på utsiden.

Det er noe veldig riktig med denne lakrissmaken som jeg faktisk ikke klarer å sette fingeren på. Den er veldig god, veldig spesiell. Jeg liker den. ... Selv om den er gammel.

Karakter:
7/10

Jeg vil nevne at jeg her har beskrevet en eldgammel stakkar (som man ofte finner i smågodtavdelingen, ingenting er så gammelt som smågodt) og at et ferskt K-merke derfor antagelig vil oppfattes litt annerledes. Men jeg må bare ta utgangspunkt i det som markedet tilbyr. Og i dette tilfellet tilbyr markedet veldig veldig veldig gammelt smågodt som smaker skap før det smaker lakris.

Peacemerker

Det finnes bare 3200 Peacemerker igjen i verden.
Bli Peacemerkefadder i dag, og gi 200,- om dagen til merkene som trenger det mest.
Ring nå! Bli fadder i dag!

Det har faktisk blitt vanskelig å finne Peacemerker.

Selv mer respektable smågodtinstitusjoner kan ha grove mangler i utvalget og har et mye bredere utvalg av sjokolade enn av lakris. Og smågodtsjokolade må være en av historiens største svindler uansett. Ingenting er så gammelt som smågodt. Det er kanskje bare sjampo som har lengre tid på hyllene enn smågodt. Gammel sjokolade! Jeg skal ærlig innrømme at jeg er veldig glad i sjokolade, og det er kanskje derfor jeg blir så opprørt.

Det er en måke som chiller'n på naboens veranda i regnet. Jeg tror den egentlig er keen på å få slippe inn i stua. Den slipper ikke inn her hvert fall! Det er helt sikkert! Alle vet at måker er dårlige til å dele!

Hvordan de ser ut:
Runde disker med et peace-tegn på, halvt svart og halvt rosa. Dekket med små, hvite, sukkerlignende krystaller.

Hvordan man skal spise dem:
De skal suges og slikkes ren for det syrlige sukkeret de er dekket med til de er glatte og fine. Så skal de tygges! Nam!

Smaksnotater:
På tungen er den svakt fruktig og aromatisk, så blir den sur! Sur, sur, sur! På ganen er den søt lakris, smaker så syntetisk bringebær. Kiler i ganen, svak syntetisk ferskensmak, litt vanilje, så enda mer lakris, så litt mer syntetisk bringebær. Alt i alt en balansert smaksopplevelse!

Karakter:
9/10

Skolekritt

Skolekritt er ikke sexy. Ikke har de snazzy design, ikke har de fengende navn* - og de har heller ikke påkostet eller trendy emballasje. Så her er noe som på det moderne marked ville graderes som sjanseløst og håpløst. Helt uten sjanse mot sine superglossy konkurrenter. Så hvorfor selger egentlig Skolekritt fremdeles i det hele tatt?

Kanskje fordi Skolekritt rett og slett er pålitelig smågodt. De varer strengt tatt evig, de SKAL være harde og kjipe på utsiden, så de går aldri ut på dato. Jeg tenker aldri to ganger over det faktum at Skolekritt eksisterer engang, og det er sjelden at jeg tenker på Skolekritt i det hele tatt, for å være ærlig. Med mindre jeg ser dem!

Men til gjengjeld når jeg ser dem - så husker jeg at de er gode! - Nam! Skolekritt! Det hadde jeg glemt!

Nå glemmer jeg alt mulig rart, for eksempel gamle skolekamerater som når jeg møter igjen på trikken presterer å FORTELLE at jeg har glemt. "NEIMEN - Heeeii! Deg hadde jeg helt glemt at fantes!"

Kult. Tora.

Kul. ting. å. si.

Uansett! Skolekritt gir aldri opp, og det har de heller ingen grunn til!

Superknasende, sprøtt hvitt skall forløses av et tynt lag mørk lakris som er svøpt rundt en svakt kornet, saftig kjerne av salmiakkmasse.

Her er det bare å ta for seg av godsaker, så selv om smågodt er kjempedyrt, så er det billigere enn dop, unger! Ikke glem det! (Det skal være sagt at med livsfilosofien "det er billigere enn dop" så kan man opprettholde en stort sett økonomisk uforsvarlig og utsvevende livsstil. Jeg bare sier fra, men jeg er ikke blakk enda!)

Hvordan de ser ut:
Små hvite sylindere, med hvit, matt overflate, dekket med et flortynt lag av hvitt pulver (sukker? BHT? Hvem vet?) Etterfulgt av det hvite skallet et et tynt lag med svartbrun lakris. Denne lakrisen holder rundt kjernen som er svakt kornet og også en slags eggehvit. Sokkehvit, kanskje. Finnes i usexy plastsmågodthyller over hele landet.

Hvordan man skal spise dem:
Skolekritt skal knases mellom rene jeksler for så å suttes ut fra kriker og kroker i timene som kommer.

Smaksnotater:
Intens søt sprøhet, seig lakris setter seg umiddelbart i nærmeste krik, fyllet er søtt, men også svakt salt, har en syrlighet fra salmiakken. Utvikler seg til en symfoni av harmoniserende smaker, først søtt, så salt svakt brent fra lakrisen og så rikelig med salt ut mot kinnene.

Karakter:
8/10

*Altså, tvert i MOT, har jo "skole" i seg, alle barna kryper og ber om nåde!