NOX

Ja, nei nå er det Nox, hehehheeeeeeeh. (Nei! Det blir aldri NOX!)

Jeg elsker ullsokker.

Det er altså ikke bare lakris jeg elsker.

For eksempel så elsker jeg rosiner.

Også elsker jeg te, og sippete brit-pop-rock. Og electronica, selvfølgelig.

Og glitter, og pannekaker, og juletrelys og karamell.

Også elsker jeg torden og lyden av regnet! Og jordbæris.

Jeg elsker NOX også, så klart. Men den er så ydmyk stakkar, at jeg ofte glemmer den til fordel for godteri med mer flashy emballasje. Alle vet jo at det er innsiden som teller, det bare er ikke bestandig like lett å huske det.

Hvordan NOX ser ut:
En liten rød pakke med svarte detaljer og påskriften "NOX". Inni er det to separate lakriskarameller pakket inn i hvitt smørpapir. Disse er to svarte blanke klosser.

Hvordan man skal spise NOX:
Man skreller av smørpapiret og tar et tygg som skal smelte bak tennene i noen sekunder. Tygges så møysommelig og sakte, så man kjenner den seige, glatte karamellkonsistensen. Det er frivillig om man vil lukke øynene. Med mindre man kjører gravemaskin, da må man selvfølgelig holde dem åpne. På kino er det ikke så sabla nøye, du kan se resten på DVD etter jul.

Smaksnotater:
Lukter søtt, nesten kino, på en måte. Smaker først karamell, fløte, sukker, brent søt smak. Vanilje? Lakrisen kommer smygende inn fra mørket, mer karamell. Kaffe? Rik, mild, rund og fet. En mektig, harmonisert smak. Det er klart at karamellen er mest fremtredende, men det gjør ingenting fordi samspillet med lakrisen er smektende og vakkert komponert. Mm! Nam!

Karakter:
9/10