Sjarm

Det var en gang at jeg skulle kjøpe en McFlurry. Med ekstra nonstop.

Alle vet at dette krever det lille ekstra. Man vil ikke uten videre bare få ekstra nonstop i sin McFlurry. Jeg spiser forøvrig McFlurry med Daim. Så denne var ikke engang til meg. Men jeg visste at jeg måtte ta i skulle det være håp for ekstra nonstop for min vesle due (som skulle ha den).

Så da det var min tur, så McDonaldsmannen i min retning og nikket oppfordrende, men fjernt. Jeg skrudde på sjarmen med det samme, og bestilte. Han virket fullstendig uanfektet. Jeg satte blikkintensiteten på "barbeque". Det var et øyeblikks blikkontakt. Jeg sa: "Med ekstra mye nonstop."

Han nølte. Det var tydelig at min sjarm hadde omtrent like mye effekt som tegnspråk til en blind mann. Jeg la til modus "frydefull latter" til bestillingen, men uten utropstegn. Det var ingen oppfordring i latteren, det var en sjarmpakket kommando. Han enset meg ikke engang. Han bare fylte en pappkopp med is, fullstendig uten lidenskap. Jeg følte meg så mislykket at jeg ikke engang fulgte med på hans uinspirerte arbeidsoppgaver.

Han ga meg McFlurryen, som en trøstepremiepokal for tidenes nederlag. Min sjarm, polert over tyve år med skamløs sleip og snikete aktivitet, belønnet med en kjærlighetsløs McFlurry. Min sjarm er mitt livsverk, skreddersydd for at jeg skal kunne sno meg ut av rimelig klissete situasjoner. Og dessuten stort sett det eneste jeg har å by på da mine særs lange ben er ikledd fatsuit og derfor bare får meg til å se ut som en boreplattform. Dessuten får jeg dobbelthake* når jeg smiler, og smilet er 90% tannkjøtt - mitt smil er dermed likt som en territorial ape med en lidenskap for fondue.

Sjarm kommer fra sjelen som alle vet. Og det har ingenting med cellulitter eller briller eller fregner eller dvaske armer og hestetenner å gjøre. Jeg spiser brownies. Det er sånn, jeg klager over ting, men gjør ingenting med det. Som at det lukter lik og gjæret rekefest på Billingstad togstasjon, men jeg bare løper gjennom som alle andre, mens vi holder pusten. Jeg kunne i det minste skrevet et sint brev til NSB, eller kastet inn en Glade One Touch nå og da, som en slags håndgranat i trivselens navn. Men det gjør jeg ikke. Jeg bare klager og forventer å få sympati fra andre.

Men uansett.

Det var det som var så sykt. Det viste seg ikke å være tidenes hardeste slag for min sjarm likevel. Faktisk var det kanskje en slags kåring, en erklæring, en utmerkelse! Fordi denne McFlurryen hadde så mye nonstop i at min lille due ikke klarte å spise alt, han måtte rett og slett kaste resten. Og nå er det mange her som vet hvem jeg snakker om. Og uansett, er det noe som heter for mye nonstop, uansett?**

Jeg har aldri opplevd at min sjarm har hatt slik skremmende effek-- altså. Joo... Men.

Moralen er...?

Ikke... Ikke ha noe som jeg vil ha.
Fordi jeg kommer og tar det med sjarmen min.

Som en neve hjelpeløs nonstop i en McFlurry.


* Hvis jeg leser, spiser, gjesper, gamer, sover
* Dette, og mange andre like dype filosofiske spørsmål finner du bare i Lakrisbloggen.