Alt er lov i lakris og kjærlighet

Men ikke tyveri!

Jeg skal si deg en ting jeg. Og dette kommer ikke ut på noen pen måte uansett hvordan jeg sier det. Men min mamma, hun er en tyv. Og det handler ikke om lakris, så det er ikke dødsalvorlig. Men det er nesten så alvorlig. Det er ganske ille.

Vi satt og spiste kake, ikke sant. Etter en familemiddag. Og - vi kan få det på det rene med det samme, det var gulrotkake. Jeg møtte -- apropos gulrotkake, en som ikke liker gulrotkakeglasur. Jeg mener, det må være noe av det villeste. Mange delte meninger angående lakris. Men den kan jeg se, lakris er en ganske spesiell smak, og -- noen mennesker er liksom født til å havne i helvete, hvis du skjønner hva jeg mener. Men hvert fall, det var gulrotkake (nam! NAM! Hører du etter?! NAM MED GLASUR PÅ! Ække like nam uten glasur, skjønner du! Din lille frik!)

Hvert fall. Gulrotkaken var pyntet med seigmenn på. Og jeg, som jo er tålmodigheten selv, hadde spart min seigmann for nytelse til senere. Man spiser ikke seigmannen først, det er dårlig etikette.

Og så. Så. Så gikk Tora på det eldste trikset i boken. Som, hvis jeg ikke tar helt feil, jeg selv var med på å lage, da boken ble skrevet rundt tidenes morgen.

Fordi, i min salighet (gulrotkake = min livskvalitet på en definitiv 11 av 10 umiddelbart!) så klarte jeg å gjøre noe så idiotisk som å SNU MEG.

Tenke seg til, her har man et vanligvis middels oppegående menneske i sin beste alder som snur seg vekk fra sin hardt ervervede seigmann (ikke egentlig, men vi bygger drama nå). Og, det er ille i seg selv. Men motivasjonen for å snu meg. Vet du hva det var?

Ja. Ikke sant.

Det var mamma som sa.

"Neei, har naboen fått seg ny flaggstang?" --- hvorpå jeg SNUR MEG for å se ut vinduet... og SJEKKE?!

Jeg vet da absolutt ingenting om flaggstenger! Og hvorfor skulle jeg bry meg uansett?! Nei, har ikke ord!

Jada. Så er vel resten rimelig selvforklarende. En viss kaldblodig og kalkulert moder snapper til seg min sårt elskede seigmann. Jada. Sånt gjør man mot sin stakkars pode. Jada. Nei, så det er sånn man lever livet.

Jeg er ikke så voldsomt bitter. Jeg tenker ikke så ofte på det lenger.

Nå er det tross alt sikkert fem år siden det skjedde.